17. Mai - 1940.
I dag står flaggstangen naken
I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.
Det stiger en sang over landet, seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber under de fremmedes åk.
Det fødtes i oss en visshet: Frihet og liv er ett,
så enkelt, så uunnværlig som menneskets åndedrett.
Vi følte da trelldommen truet at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt… Vi vil ikke dø en slik død!
Verre en brennende byer er den krig som ingen kan se,
som legger et giftig slimslør på bjerker og jord og sne.
Med angiverangst og terror besmittet de våre hjem.
Vi hadde andre drømmer, og kan ikke glemme dem.
Langsomt ble landet vårt eget med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet, en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden, vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss.
Nå slåss vi for rett til å puste. Vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå, fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte; at vi skal komme igjen.
Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned,
Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.
Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.
Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.
Det stiger en sang over landet, seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber under de fremmedes åk.
Det fødtes i oss en visshet: Frihet og liv er ett,
så enkelt, så uunnværlig som menneskets åndedrett.
Vi følte da trelldommen truet at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt… Vi vil ikke dø en slik død!
Verre en brennende byer er den krig som ingen kan se,
som legger et giftig slimslør på bjerker og jord og sne.
Med angiverangst og terror besmittet de våre hjem.
Vi hadde andre drømmer, og kan ikke glemme dem.
Langsomt ble landet vårt eget med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet, en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden, vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss.
Nå slåss vi for rett til å puste. Vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå, fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte; at vi skal komme igjen.
Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned,
Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.
Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.
Nordahl Grieg
